De kommer fra Skotterud, India, Dominikanske Republikk, Island og Toten, og har det til felles at de er innflyttere i Feiring. Dameklubben «UDI» feirer 10 år.
Eller forresten, egentlig er de ikke helt sikre på om de er ni eller ti år, om det var i 2003 eller 2004 at de fant sammen i et damefelleskap over alle grenser. Men det betyr egentlig ikke så mye, damene reiser på jubileumscruise i mai uansett. Da blir det tur til Kiel, i kapteinsuiten.
På bar bakke i ny bygd
Navnet «UDI» henspeiler på «Utlendingsdirektoratet» – et passende navn på en gjeng damer som følte seg litt som forkomne fugler da de slo seg ned og bygget rede i Feiring. Da Hanne kom til bygda i 2002 kjente hun ingen andre enn mannen hun flyttet hit med. Hun bestemte seg raskt for å stupe inn i det med åpent sinn og for å si et rungende JA! til alt. Det førte henne i løpet av kort tid inn i det som den gangen ble kalt Feiring forsangerforening, og senere i menighetsrådet, jernverksspillet og Feiringregjeringa. -Jeg troppet opp i folks stuer og på alle arenaer det var mulig å bli kjent med folk, forteller Hanne. -Det kosta litt mot og krefter, men jeg fikk mye igjen for engasjementet, forteller hun.
Dårlige på slektshistorie og sladder
Ikke alle damene valgte Hannes strategi. Berglind fra Island flyttet fra Oslo og syntes Feiring minnet litt om Twin Peaks da hun kom hit første gang. Mannen Dag Helge jobbet på Feiringklinikken, og de fant seg et miljø blant hans kolleger på Feiringklinikken og i Blåbyen der de bodde, og følte ikke det store behovet for å bli «en del av bygda». -Det kjenner jeg meg igjen i, sier Geeta. Hun jobbet også på Feiringklinikken og hadde nok med det. Da sønnen Amit begynte på skolen, ble det naturlig nok mer omgang med folk fra bygda. Hanne var Amits lærer, og dermed var kontakten mellom de to innflytterne oppretta. Blant foreldrene fant Geeta både Rosa Stensvold fra Dominikanske Republikk og Gun Ellen Stranden, riktignok «bare» fra Toten, men innflytter er innflytter. Nå mente Geeta det var på tide å lage en dameklubb for de som ikke forsto seg på slektshistorie i Feiring. -Jeg skjønte fort at jeg ikke kunne sladre om noen, forteller Geeta, for plutselig var det søstra eller onkelen eller mora du snakket om.
Agenda: Mat og prat
Latteren runger i stua til Berglind, der dameklubben er samlet for å gjøre det de alltid gjør på damekveldene i UDI: Eta og prate. UDI er en sånn type dameklubb hvor det aldri er blitt strikket så mye som ei maske eller sydd et eneste sting. -Her er kun én agenda, sier Gun Ellen. MAT, sier alle i kor. En gang i måneden møtes de fem damene til hyggelig lag, og av og til reiser de på tur, for eksempel til Løten Lys, Minne Gårdskafé eller til Sverige for å kjøpe sofa til Geeta. -Det er viktig å ikke være flere enn at vi får plass i én bil, sier Gun Ellen. -Og at vi kan føre én samtale rundt bordet.
Latter og tårer
Og mange samtaler har det blitt i løpet av årene. Om det de har felles, og det som skiller dem. Humor og alvor, enorme mengder latter, og en del tårer – det fargerike kvinnefellesskapet har vist seg å tåle hele spekteret. Alle har unger på samme skole og i alderen 7 til 17 år, så det blir en del prat om temaet skole og barneoppdragelse. Hanne har vært lærer for alle de andre damenes barn, og når Hanne i tillegg er stemor for Gun Ellens sønn, Amund, kunne det blitt skikkelig røre. -Men det går veldig fint, for i denne gjengen er jeg bare Hanne, sier Hanne.
Vanskelig med 17.mai
Det som folk flest i bygda forbinder med trygghet og hygge, trenger ikke nødvendigvis være det for en innflytter. -17.mai var en dag hvor det ikke var lett å være innflytter i Feiring, minnes Berglind, og sikter til at nasjonaldagen er en typisk familiedag hvor man har sine tradisjoner og sitter tett rundt bordene på Fløygirplassen. Geeta nikker. -Det var koder jeg ikke skjønte, forteller Geeta, som husker følelsen av å stå midt på Fløygirplassen når barnetoget hadde løst seg opp og folk etablerte seg i grupper. -Skulle jeg hente meg stol inne? Var det greit å sette ned med noen jeg ikke kjente? Savnet av en familie med besteforeldrefang og tantebilder, ble brått tydelig. Berglind og Hanne kjenner seg godt igjen i Geetas beskrivelse. -Dessverre ble det enkleste ofte å gå hjem.
-Men det går bedre nå altså, bedyrer Berglind, og de andre nikker enig. Damene tror det er blitt enklere å være innflytter nå som bygda opplever stor tilflytting. -Og så gjør jo også Feiringregjeringa en innsats med å få innflyttere til å føle seg velkommen og ved å lage møteplasser, sier Hanne, som likevel etterlyser et litt mer uformelt sted hvor det er enkelt å sette seg ned og ta en prat over en kaffekopp og et rundstykke. Et slikt sted har også de andre savnet.
En innflytterkafé med dominikansk kaffe og islandsk thorukaka – det hadde vært noe!
