Lattermilde skjeggmenn, nek og grantrær i stua; hvorfor oppfører nordmenn seg spinnvilt i desember?
Norske juletradisjoner har en lang historie, og mange av tradisjonene holdes fortsatt i hevd. Rannveig Svendby har skrevet denne artikkelen om norske juleskikker. Artikkelen ble publisert på aftenposten.no 23.12.11.
Om forfatteren:
Rannveig Svendby (f.1981) er født og oppvokst i Feiring. Hun er utdannet antropolog ved Universitetet i Oslo, og driver nå som frilansjournalist og foredragsholder i sitt eget firma; Ytring.
Rannveigs hjemmeside: www.rannveigsvendby.com
Rannveig er fast blogger på aftenposten.no
————————————-
Norske juleskikker
«Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved, og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre»
Hedmarksdikteren Alf Prøysen setter ord på noen av gjøremålene som skal være i boks før julen ringes inn den 24. desember. Listen er lang for de fleste, men hvorfor gjør vi egentlig det vi gjør? Lisen Wikant har fordypet seg i juleskikkene i vårt langstrakte land, og kan kaste lys over nordmenns merkelige oppførsel på denne tiden av året.
Hjemmebrygget øl
I mange norske hjem blir det ikke ordentlig jul før det står en flaske hjemmebrygget øl på bordet. Skikken er flere hundre år gammel, og har ikke alltid bare handlet om kos i godt selskap.
– Tidligere var det en plikt å lage øl til jul. Det var en jobb som mannen og kona på gården sto for i fellesskap. Mannen drev med tresking og håndterte kornet, mens kona brygget ølet når tiden kom, forteller Wikant.
– Brygget skulle være sterkt og godt, og det kunne bli tilsatt både sukker og pepper for smakens skyld. Noen tilsatte tobakk. Da ble ølet ordentlig sterkt, men kom lett opp igjen, forteller Wikant, som legger til at ølet måtte brygges i stigende måne og aldri i nordavind.
– Når brygget ble lagt på kagger den 21. desember, det vil si skaket opp, ble mennene på grannegårdene invitert til oppskoka. Det var en smakstest der skålen gikk i stafettrunder rundt bordet. Hver og en skulle si noen ord når det var deres tur til å drikke. Dette ølet spenner bra, kunne en si for å gjøre heder på gårdsfolket. Det gjorde nok godt, for gårdens ære kunne stå og falle med kvaliteten på juleølet-
Julemat
Det skulle ikke bare drikkes godt i julen, det skulle spises godt også. Etter en innledende fasteperiode kom maten endelig på bordet:
– Fisken var en viktig ingrediens i julematen, og det var vanlig å lage lut av bjørkebarkaske på gårdene. Det ble sagt at resultatet ble best om kjerringa på gården var sur under forberedelsene. Var hun av den godlynte typen måtte hun ertes opp noe dugelig på forhånd. Det var gjerne ektemannen som tok på seg den jobben, forteller Wikant spøkefullt.
– Ellers i året var det mye saltet og tørket kjøtt, men i julen skulle det være ferskt, så gjøgrisen ble slaktet rett før jul. Flatbrødet ble byttet ut med lefsekling, som ble servert med smør, rømme og sukker. Kaker og julebrød ble bakt og fortært. Såkaka lå på bordet hele julen. Det var en spesiell type kake som skulle stå fremme, men ikke spises. Etter jul ble såkaka pakket bort og gjemt til våronna. Da ble den smuldret opp; noe ble gitt til dyrene og resten ble drysset i såkornet, for folk trodde såkaka hadde en spesiell kraft som var lykkebringende, sier Wikant.
Gaver og grøt
I dag bøyer gulvet seg under vekten av barnas gaver i mangt et hjem, og det kan være en kamp å sørge for å få presanger til hele familien i hus. Slik har det ikke alltid vært.
– Julegaver kjenner vil til helt fra romertiden, da skikken tilsa at de rike ga nedover. Gaver til tjenestefolk og gårdsgutter var en del av lønnssystemet. Senere ble det vanlig å gi til barna også, men det var alltid snakk om nyttige og ordentlige ting, som votter, kofter, gensere og kanskje et par ski eller skøyter. Skreddere og skomakere hadde mye å gjøre før jul, sier Wikant.
Nissen på låven fikk grøt den gangen også, men bakgrunnen hans er ukjent for mange:
– Den nissen vi kjenner i dag stammer fra gårdsvetten. Det var gjerne han som opprinnelig hadde ryddet plass og bygget gården. Gårdsvetten passet på dyra og fjøset hele året. Det var viktig å være godvenn med ham, så dyrene måtte stelles bra og gårdsvetten måtte få offergaver. Han skulle ha det første kornet som ble høstet, det første ølet som ble brygget, og i tillegg skulle han ha grøt på låven til jul. Han hadde til og med en egen seng som skulle stå klar i huset. Ingen andre enn gårdsvetten kunne legge seg i den, for da ble de slengt rett på gulvet. Det blir sagt at en prest har prøvd seg, og selv han ble kastet på hodet ut, forteller Wikant.
Dauinger og skrømt
Da som nå ble det vasket, ryddet, måkt og pyntet til jul. Julaften var det på tide med et realt bad i stampen, som gjerne sto ute.
– Allmannsvatnet ble det kalt, for de skulle oppi hele gjengen; husbond først, så kjerring, unger og tjenerskap. På slaget klokken fem ble julen ringt inn. Mange bodde langt fra folk og hørte ikke kirkeklokkene. Et geværskudd gjorde samme nytten. Etterpå senket freden seg. Det var den stille tiden helt frem til andre juledag. Det innebar at selv ikke de fredløse kunne røres. Alle snarer skulle være lukket. Å bli full var en stor skam, sier Wikant, og fortsetter:
– Det store høydepunktet på julaften var nattbiten. Det var et staselig måltid som fant sted ved midnatt. Det var duk på bordet og husfruen serverte selv. Julenatten kom dauingene, og den som skulle leve vel måtte ta godt imot dem. Derfor ble ikke maten ryddet av bordet etter at de var ferdige med å spise. Maten skulle stå fremme hele natten, og sengene skulle stå tomme, slik at dauingene ville finne seg til rette. Gårdsfolket strødde halm utover stuegulvet. Vanligvis kom rangordning tydelig til uttrykk, men akkurat denne natten var alle like. Husbond, kjerring, barn, gårdsgutter og tjenestfolk; de spiste ved samme bord og delte halmen som soveplass om natten. Frokosten dagen etter startet med mølje; varmt fett med flatbrød, og en dram, forteller Wikant.
– Det var viden kjent at alt mulig skrømt var ute i julen. De kunne finne på å kaste gann over dyrene så kuene sluttet å gi melk og det som verre var, så i fjøset ble det malt tjærekors over båsene til beskyttelse. Sopelimen ble plassert utenfor. Alle visste at det var fare på ferde. Åsgårdsreia kunne komme med 30 ringskodde hester for å lage spetakkel og gjøre ugagn. De kunne ta med seg både folk og fe; selv ikke minstemann i vogga var trygg, sier Wikant.
Juledagene
– Første juledag skulle alle til høymesse. Kirken var ikke varmet opp og man måtte være barhodet under messen, så det var viktig å være godt kledd. Siden kulden kunne være streng var det praktisk å synge mange julesalmer. Det hendte klokkeren klaget på at de ble sunget i et litt for høyt tempo. På vei hjem fra kirken ble det kappkjørt med sledene, men det var også all moroa det var lov til å ha den dagen, forteller Wikant.
– Det var lov å mate dyrene, men det var ikke lov til å måke, så det var nok å gjøre dagen etter. Andre juledag sto gårdsguttene opp grytidlig om morgenen. De reiste rundt og måkte stallene for hverandre. Så fikk de skjenk, mòkstrerus, av husbonden, som takk for jobben. Etter arbeidet fikk gårdsguttene ta ut hestene for å ri og more seg. Da var de bra pussa hele gjengen, og skader var ikke uvanlig. Dette var kanskje grunnen til at tradisjonen over tid gikk over til at gårdsbarna begynte å ri julekut med hest og slede i stedet. De kledde seg ut med geitemaske og dukket opp som fremmedfolk på grannegården, forkledd med horn og skinn. Ikke ulikt dagens julebukk, påpeker Wikant.
St. Knut
Nyttårshelgen kom med mat og kalas, men først og fremst med varsler for det kommende året:
– Nyttårsaften var det viktig å være våken ved midnatt, for den stakkaren som ikke var det ville bli sløv hele det neste året. Ellers var det viktig for gårdsfolk å få med seg værmerkene i dagene som fulgte. Været i januar ville bli som været 1. nyttårsdag. Været i februar ville bli som været 2. nyttårsdag, og så videre, forteller Wikant. (*Hvor mange av leserne får med seg den logiske bristen i dette værvarslingssystemet? Journ. anm.)
Ikke før St. Knuts dag var det slutt på julen:
– Anført av en gutt som var utkledd som St. Knut dro folk rundt med sopelimer for å feie ut julen. Det var dagen for å drikke sist rest av juleølet, spise opp maten og avslutte det hele, for som det ble sagt: «St. Knut koster julen ut!»