Innlegget er skrevet av Anne Ekornholmen, og sto på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blads spalte «Invitert» lørdag 12.oktober.

Seks måneder har gått siden det raste ordentlig i Byrudberga langs fylkesveg 33.

I et halvt år har Statens Vegvesen og Skiltgutta og hva de nå heter alle sammen, jobbet med å sikre fjellveggen så man skal unngå flere farlige ras.

I 24 uker, bortsett fra i sommerferien, da trafikken var liten, svært få skulle på jobb, fritidsaktiviteter hadde pause – og fjellrenskerne også hadde ferie – har vegen vært sperret store deler av dagen.

Hvor mange timer jeg til sammen har stått i kø løpet av de seks månedene, har jeg ikke regnet på. Ingen veit heller hvor mange mennesker som har mista flyet, kommet for seint på jobb, ikke rukket toget, legetimen, kulturskolen eller fotballtreninga.

Men tre ganger har jeg stått aller fremst i køen, vært først framme ved sperringa, akkurat når mannen i den gule arbeidsdressen setter fram de oransje kjeglene tvers over begge kjørefelt.

Da opplever man en slags indre reise. Fra et aksepterende «ja vel», via et opprørt og forbanna «det var da som F*#»&!!», over til et resignert «hm… er det mulig å få utnytta denne meningsløse dødtida til noe?».

Dermed, fritt etter Øystein Sunde:

Mellom Minnesund og Feiring

der ligger en fylkesveg.

Den er så smal at mange synes

hele strekningen er lei.

Så kom det en dag i april,

et dundrende ras av stein.

Det satt en stopper for all trafikk

og så var sirkuset i gang.

For inn kom det vegmenn og klatrere

– med hakker, spett og lange tau.

«Nå sperrer vi vegen så ofte vi må,

åpner ikke engang opp for sau».

De vil jo bare hjelpe til –

men må de virkelig stenge støtt?

«Her raser det hele tida

beklager nok en gang, men vi er nødt».

Så står vi der og klør oss

og lurer på «hva gjør vi nå?».

Mens køen vokser og håpet dør

og kvelden kommer sigende på.

Hva nå med fotballtrening og kulturskole?

Med middagsmat og møtet vårt?

Det er en halvtimes venting denne veien nå

– og en halvtime tilbake óg.

Og sommernatta var lys og lang

– og det datt lastebil på lastebil med stein.

Bjørkekvist og kampestein – og flere lagde høl i vei’n.

Det regnet kanskje smaragdbiter og.

Det kommer små grusfragmenter

mens vi står og venter

og bussekspressen står i kø.

Og alle som er kjørende,

de banner dypt og rørende

når lyset skifter ifra grønn til rød.

Én har med strikketøy og matpakkerester.

En annen inviterer oss til 40-årsfester.

Én tar fram tre kilo plommer fra Skreia

det kjører nemlig ganske mange også nordifra den leia.

Det er høy musikk og Instagram og danseoppvisning,

kryssordløsing, vannlating og tyskundervisning.

Og før sola går over berja ned, er vi kanskje ved vårt hvilested.

For sommer’n gikk

og vi ble vant med et mønster:

Det stenges når som helst,

det finnes ikke noe «fønster».

For når det kommer nye ras kan ingen forutsi

Og verken tunnel eller omkjøring kommer i mi levetid.

Til sist har alle feiringer fått mer enn nok.

Vi hører ingenting fra Vegvesenets info-flokk.

Ville det gått fort, som i rekordforsøk,

hvis treogtredve’n lå i sentrumsnære strøk?

***

… så siden har ingen sett dem,

bortsett fra en og annen fotturist,

som kan melde om et lykkelig samfunn

uten en eneste bilist.

Og når vi trenger forsyninger,

eller ambulanse, mat og klær.

Da bare kjører vi mot Østre Toten – motsatt veg

og håper fjellveggen i Skreiberja har rast fra seg.