Etter 6 års arbeid har Vibeke Melby disputert for sin doktorgrad. Med forskning fra Feiring skole demonstrerer den tidligere rektoren hvordan skoleutvikling kan skje nedenifra og opp.
-En helt fantastisk følelse, sa en lettet og fornøyd Melby etter disputasen i forrige uke. I salen på OsloMet satt mange tidligere kollegaer fra Feiring skole, samt skolesjef i Eidsvoll kommune, Rune Holm.
-Det var med stor interesse og glede jeg fikk overvære disputasen. Vibeke forsvarte sin avhandling med glans, sier Holm.
Frustrasjon skapte forskertrang
Arbeidet med å utvikle Feiring skole som en «lærende organisasjon» startet i 2015-16, mens Vibeke var rektor ved Feiring skole.
-Mitt engasjement hadde utspring i en frustrasjon over at jeg som rektor stadig ble pålagt å gjennomføre nasjonalt bestemt utviklingsarbeid. Jeg opplevde denne sterke styringen ovenfra som et uttrykk for manglende tillit til oss som profesjonsutøvere. Når utviklingsprosjekter er initiert ovenfra, mister man verdifull erfaringskunnskap fra elever, lærere og skoleledere.
Fikk lærerne med seg
Til selve forskningen tok Vibeke i bruk de viktigste ressursene hun hadde rundt seg, nemlig lærerne. Lærerne lærte metodikk for å drive med såkalt aksjonsforskning, som kan handle om for eksempel klasseledelse og elevmedvirkning; hvordan elevene kan få større innvirkning på egen skolehverdag og læring. For eksempel ble leksefri ungdomsskole testet ut, og elevene på 1.-2.trinn skrev sitt eget julespill sammen med lærerne.
-Min rolle var å inspirere lærerne til systematisk utvikling og forskning i sin egen pedagogiske praksis, og deretter la deres funn og oppdagelser bli startstedet for læring i skolen som organisasjon. Lærerne i samarbeid med elevene definerte utviklingsbehovet og deltok aktivt i endrings- og læringsprosessene, sier Vibeke.
Mange gode hjelpere
–Jeg er veldig takknemlig for at skolesjef i Eidsvoll kommune, Rune Holm, ga meg tillit og mulighet til å kombinere rektor- og stipendiatstillingen, sier Vibeke. Ved Feiring skole trådde gode hjelpere til: Konsulent Elin Langgård utvidet sin stilling for å ta flere administrative oppgaver, i godt samarbeid med assisterende rektor Hanne Jevnaker, som også bidro som «forskningsassistent» og praktisk støtte underveis.
– Hanne har vært en uvurderlig støttespiller hele veien. Hun gjennomførte konstruktive samtaler om skolens utviklingsarbeid, gjorde observasjonsnotater fra møter og transkriberinger av intervjuer med lærerne. Dette hadde enorm betydning for framdriften i prosjektet, sier Vibeke.
VIbeke retter også en stor takk til lærerne som har deltatt og delt raust av sine erfaringer: Marte Myrvang Andersen, Karin Melby Bjørnstad, Morten Ellingsen, Gro Fallet Haugli, Morten Fallet Haugli, Tonje Haukner, Linda Gulbrandsen, Ivar Langgård, Mette Myhrer, Miriam Sand Nordahl og Anne Olsby.
Flere av lærerne var til stede under disputasen. – Det var interessant å høre hvilke funn Vibeke har gjort i forskningen. Hun har lagt ned en imponerende jobb, og jeg er stolt av å være en bitte liten bit av helheten, sier lærer Anne Olsby. Lærer Linda Gulbrandsen er enig. -Vibeke imponerer, rett og slett, sier hun.
Middag på Bristol
Etter disputas og mottakelse ved fakultetet, inviterte Vibeke familie, venner, veiledere, kollegaer og lærerne fra Feiring skole til middag på Hotell Bristol.
-Middagen var høytidelig, med god mat og drikke, og mange velfortjente ord til Vibeke. Det var en flott dag å få ta del i for oss som har fulgt og deltatt i Vibekes lange reise mot endt doktorgrad, sier Hanne Jevnaker.
VIktig forskning
For Vibeke har drivkraften vært å utvikle ny kunnskap om skoleledelse som stimulerer til demokratisk skoleutvikling, der lærer og elever blir hørt. -Jeg har tro på at dette er veien å gå for en bedre skole, sier Vibeke, og legger til:
-Aksjonsforskning, slik vi gjennomførte det ved Feiring skole, kan være en alternativ vei eller et supplement til den stramme statlige styring vi opplever i den norske skolen i dag. Jeg etterlyser i min forskning en bedre balanse mellom statlig styring av skolen og muligheten lærerne har til å definere utviklingsbehov.
Skolesjef Rune Holm mener det er viktig at det forskes på alle sider av det å drive skole. – Vibekes forskning er et godt bidrag både for oss i Eidsvoll og resten av skolenorge, sier Holm.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Hva er aksjonsforskning?
Er du interessert i å vite mer om hva aksjonsforskning er, hvorfor Vibeke satte i gang studien og hvilken problemstilling hun jobbet etter, så les gjerne videre.
Aksjonsforskning handler om å gå løs på utfordringer som praktikeren erfarer i sitt arbeid og få til forbedringer. Praktikeren kan «ta grep», altså handle på en planlagt måte, ut fra muligheter for endringer hun/han ser gjennom sin erfaringskunnskap. Hensikten er alltid å utvikle nye erfaringer og ny kunnskap i situasjonen som gjør at denne oppleves bedre og mer håndterbar. En bedre situasjon eller virkelighet i aksjonsforskning dreier seg ofte om større muligheter for deltakerne til å delta og medvirke i prosesser som angår dem. Aksjonsforskningstilnærmingen i studien innebar å gjøre grep som kunne stimulere til organisasjonslæring med utgangspunkt i lærernes erfaringskunnskap. Det dreide seg om å legge til rette for et lærings- og utviklingsarbeid som var initiert og drevet nedenfra av lærerne selv. Læringsprosesser nedenfra betyr at lærings- og utviklingsarbeidet springer ut av de behovene lærerne ser ved å vurdere sin praksis på en profesjonell måte.
Mitt engasjement for prosjektet hadde utspring i en frustrasjon over stadige utviklingsarbeider, definert utenfra gjerne i form av nasjonale satsinger, som jeg som rektor ble pålagt å gjennomføre ved skolen. Det er min mening at en sterk styring av utviklingsarbeid ovenfra i skolen uttrykker manglende tillit til oss som profesjonsutøvere. Når utviklingsprosjekter er initiert ovenfra, blir erfaringskunnskapen i liten grad utgangspunktet for å definere utviklingsbehovene i skolen. Min opplevelse er videre at elever, lærere og skoleledere ikke blir hørt nok i prosessene. I avhandlingen har jeg søkt å utvikle og dokumentere et eksempel på ledelse av utviklingsprosjekter initiert nedenfra, der lærerne i samarbeid med elevene definerte utviklingsbehovet og aktivt deltok i endrings- og læringsprosessene.
Problemstillingen har vært: Hvordan kan skoleleder og lærere sammen bruke aksjonsforskning til å utvikle skolen som lærende organisasjon? Studien har hatt et utviklingsmål om å videreutvikle egen skole som lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning. Forskningsmålet har vært å dokumentere ny profesjonskunnskap om skoleledelse innrettet mot å utvikle en lærende organisasjon gjennom aksjonsforskning.
Kjernen i aksjonsforskningsprosjektet var at jeg som skoleleder i nært samarbeid med lærerne søkte å legge til rette for utviklingsaktiviteter som hver for seg og samlet skulle stimulere til å utvikle skolen som en lærende organisasjon. Følgende utviklingsaktiviteter ble prøvd ut: dialogkonferanse, lærerne som aksjonsforskere i sin praksis, og møteplasser som læringsarena. Dialogkonferansen ble avholdt på Fløygir og gjennomført ved oppstarten av prosjektet. Hensikten var å forankre utviklings- og forskningsprosjektet hos lærerne, og å gjøre erfaringer med dialogkonferanse som et verktøy for å fremme kollektive læringsprosesser. Det var også et hovedanliggende å legge til rette for at lærerne gjennomførte aksjonsforskningsprosjekter for å videreutvikle og utvikle ny kunnskap om praksis. Funn og ny kunnskap fra lærernes prosjekter ble delt og snakket om i felles møteplasser. Det å innrede og videreutvikle eksisterende møteplasser der vi kunne få til kollektive læringsprosesser, var helt sentralt i prosjektet. Grunntanken var å utvikle møteplasser der funn og ny kunnskap fra lærernes aksjonsforskning ble delt, slik at det var lærernes erfaringer av muligheter og utfordringer i praksis som ble utgangspunktet for organisasjonslæringen.