Fager og frodig langs mjøsblåe strender,
smygende inn millom åser og fjell.
Ligger vår hembygd så smilende yndig,
vernet og skjermet av grønnkledte koll.
Blomstrende dryss over bakker og eng,
sovende brud midt i feernes ring.
Slik har du ligget fra tidernes demring,
slik som de fant deg en vårmorgen klar.
Duggfrisk og nyvasket bød du fra stranden,
velkomst til ham og vår skinnkledte mor.
Enn høres hymnen fra mosegrodd vang,
enn nynner skogene fedrenes sang.
Tonene fletter seg inn i vårt virke,
ånder fra steinrøys og småbruk og gard.
På hver en skogssti, hvert tun, i vår kirke,
møter hver mann og hver kvinne sin far.
Sangen om folket som var og som kjem,
sangen om Fering, vårt fedrene hem.
Sangen skal tone i høgsommernetter,
sangen skal lyde ved vinter og vår.
Sangen skal følge oss hvorhen vi stevner,
varden på Skreia vårt blinkende fyr.
Signe dig mjøsfagre, fredfulle plett,
byss mig i søvn når mitt øie blir trett.
Hembygd, du kjære, du eier vårt hjerte,
frodig og gavmild mot fattig og rik.
Dekker hvert bord med det enkle, det beste,
frihet i skogene, tømmer i vik.
Lær oss å leva, ja lær oss å døi,
lær oss å følge vår fedrene vei.
Fering, vårt Fering, her hører vi heme,
bygda vår eia langs åsernes rand.
Her vil vi leva, ja her vil vi drømme,
takke for flekken, vår del av vårt land.
Hvorhen vi ferdes i øst eller vest,
Fering, vår hembygd, for oss er du best!
Axel Bjørnstad